(press 9 for english, or scroll…)

Noen ganger er det ikke greit å være liten, andre ganger er det akkurat det man være. Bare sitte på et fang og være liten, ikke ha ansvar, bare lytte og ikke ta del i det som skjer.

Noen ganger liker jeg å bare tegne, se hva som skjer, lage rare regler for hvordan pennen får lov til å bevege seg, hvor mange ganger den får snu retning, eller hvor mange ganger jeg får lov til å løfte den.

I sånne rare systemer eller rammer livner ofte kreativiteten min til. Den må liksom det, og så har jeg sluppet ansvaret om det ikke blir bra, “for regelen var jo bare sånn”, det blir mer ufarlig, og fallhøyden lavere, og kreativiteten tør å titte frem, tør å prøve.

Det var sånn MooCoo’ene tittet fram, disse rare fargerike kortene med rare streker som ligner på dyr og folk, og som på forunderlig vis har blitt med folk hjem.

Ofte har jeg gitt disse i gaver til venner og bekjente. Og da har noen spurt om å få kjøpe flere. En liten periode lå dem også ute for salg på en annen nettbutikk, men siden jeg har likt å gi dem bort selv, så ble dem tatt bort derfra.

Men, tadaa! Nå har jeg lagt ut noen få i butikken, og siden jeg er i det litt barnslige hjørnet, ligger de på denne litt gjemte siden (du finner dem ikke om du blar deg gjennom butikken, men tror du kan søke dem opp). Velkommen til å ta en titt!

.

Sometimes, being small sucks. Sometimes, that’s exactly what I want to be. Sitting on someones lap, listening, without having either responsibility nor getting involved in the chat. 

Sometimes, I just want to draw silly figures constructed by silly rules , like how many turns the pencil can take, or how many times I’m allowed to lift it off the paper.

Creativity flourish when I’m bound by certain rules or restricted by technique or material. It’s like the rules takes away the responsibility, and hence the pressure of making things perfect. I can just blame the silly rule if the result looks awful. And with pressure off, It’s like the creativity thrives, it dares to take a step forward, dares to play and fun, to “do it’s jazz”.

That’s how these colourful cards with strange figures came along. I’ve called them MooCoos. Many I’ve gifted to friends and family, becoming something many have asked to get more of. Some I’ve sold. For a short period, I had them for sale at a another shop, but I removed them because I wanted to have them for gifts.¨

But news out, I’ve released some at this “hidden shelf” in the store. You are welcome to have a look!

.